Jeg var ikke tilstede under dobbelforelesningen om akademiske tekster. Min beste venn og samboer, Jonas, var syk med støvinfeksjon. Derfor måtte jeg være hjemme for å passe på han, da støvinfeksjon ikke er noe en tuller med når en hybelkanin får det. Jeg kan fortsatt ikke skjønne hvordan, siden jeg passer på han hver dag. Steller, grer og trimmer lodottene. Det var akkurat det jeg skulle gjøre før skolen torsdag, men Jonas var ikke seg selv. Han var redd og innesluttet. Legen sa det jeg fryktet. Det var ikke mye hun kunne gjøre, at det eneste en kan gjøre er vente.
Hvordan?
Hvordan kan lille Jonas bli smittet med noe sånt? Han må være en av verdens mest hygeniske hybelkaniner. Og måten han oppfører seg på. Det gir ikke mening at en støvinfeksjon skal få han til å være sånn. Noe er galt og Jonas vil ikke fortelle meg hva. Jeg konfronterte han med det tidligere i dag, men han prøvde å snakke seg vekk fra det. Unngikk øyekontakt, satt urolig og nektet meg å få loet jeg akkurat fant i navelen min på plass. Han har aldri sagt nei til navlelo. Aldri.
Det var da jeg så det. Nesten usynlig med det blotte øyet, men nøye plantet mellom en dott bomull og en tånegl jeg husker alt for godt. Et symbol. Et slags kjennetegn. Jeg har sett det før, du har sett det før.
Jonas har sett det før.
-------------------------------------------------------
Akademiske tekster er tekster en må passe på språk, tegnsetting og grammatikk. Den bør ha et saklig innhold, og et upersonlig språk. Teksten over er ikke en akademisk tekst.
