Norsk som andrespråk

Jeg kunne sikkert skrive masse rart om emnet og hvordan undervise for elever med norsk som andrespråk, men jeg velger heller å reflektere og dele rundt opplevelser jeg har hatt i praksis, da det passer godt til emnet.

Jeg har nå i praksis selv en klasse med norsk2. Klassen består av 5 elever, fra alle ulike nasjoner. Det har vært en lærerik erfaring, med tanke på hvordan klasseromssituasjonen er helt annerledes. Du kommer som lærere mye nærmere på elevene, og en synker ned i grad på en måte. Det er ikke læreren og elevene, men oss. En veldig god følelse å ha som lærere, og den skaper et veldig godt miljø for læring. Elevene er tolerante ovenfor hverandre, og tør det meste. Altså motiverende jobbing for en lærerstudent.

En utfordring er det store gapet mellom elevene. Et eksempel er diktat, som de er vant til å ha hver time, hvor noen av elevene har større utbytte enn andre. Fordelen med å være så få da, er at du kan gå rundt og veilede elevene i mye større grad enn en vanlig klasse. Dette fører til at jeg som praksisstudent får skapt gode relasjoner til klassen, noe som igjen er veldig lærerikt. Jeg kan nå se hver enkelt elev, og jeg kan si det med sikkerhet etter hver time. Dette motiverer meg som student på vei til å bli lærer.

Jeg har i stor grad brukt muntlige og skriftlige aktiviteter. Terskelen for å snakke er veldig lav i klassen, noe som fører til gode muligheter for muntlig aktivitet. Noen av aktivitetene gikk ut på at elevene må improvisere og bruke språket på en uforberedt måte. Et eksempel på en slik aktivitet vi har gjort er en slags minilek jeg har gjort med venner på fritiden. Elevene skriver et enkelt ord på lapper som brettes og puttes i en hatt. Elevene må så én og én gå foran klassen og forklare for klassen/laget sitt ordet hun har trekt, uten nevne ordet. Dette fører til at elevene må tenke på assosiasjoner og likheter mellom norske ord og objekter, noe som igjen styrker norskopplæringen. Elevene må også tenke på at de skal gjøre seg så forstått som mulig ved bruk av ulike ord og uttale, noe de kanskje ikke er like bevisst på i daglig tale. De blir satt på egenhånd, og det er deres jobb å bli forstått.

Sammensatte tekster

Elever må kjenne til et bredt spekter av tekster siden de vil møte på mange forskjellige tekster i både privat- og yrkesliv. Et norskfag i dag må derfor inneholde et vidt tekstbegrep hvor sammensatte tekster er med.

En sammensatt tekst kan være satt sammen av skrift, lyd og bilde. Sjangere som film, tegneserier, og reklame er typisk for sammensatte tekster, da de alle i stor grad er sammensatte tekster.

Begrepet sammensatte tekster kommer fra en omskrivning av begrepet "multimodale" tekster. Hvis en modal er en type tekst (bilde, skrift) er det lett å forstå at multimodale tekster betyr en tekst som består av flere tekster. Vi skiller mellom teksttypene i to gruppe; de dynamiske, lyd og bilde, og de statiske, skrift og bilde. Dette er alle tekstbegreper elevene kjenner, men de ter hvordan disse fungerer sammen, en fokuserer på i en sammensatt tekst.

Vi leser ulike tekster på forskjellige måter. Skrift har for eksempel strenge krav til tolkning og et stabilt element. Et bilde derimot kan leses på forskjellige måter, da det er helt opp til leseren av bildet. Dette er en av de kreative og nyskapende sidene ved sammensatte tekster. Vi tar tradisjonelle skrifttyper og gir de en ny mening på måter en ikke er vant til.

Vurdering

Under vil du få en enkel introduksjon i vurdering med flere eksempler og illustrasjoner

I Norge bruker vi begrepene "vurdering" og "evaluering" om hverandre, og forskjellen mellom de er ikke stor. "Vurdering" kommer fra det tyske ordet "Werderen" (Bjørndal 2002), mens "evaluering" kommer fra det engelske ordet "evaluate". På tross av dette brukes begrepene om hverandre, og betydningen er at begge har rot i begrepet "verdi" og det å bestemme verdien av noe.

En kan si vurdering bygger på kriterier, konstatering og en kontinuerlig prosess. For å vurdere noe må en måle resultatet opp mot idealresultatet. Dette kalles kriterier, som er de retningslinjer eleven følger ved en besvarelse. Kriterier varierer fra oppgave til oppgave, sjanger, emne, tema, osv.,  men det varierer også fra lærer til lærer. Mange elever opplever å få forskjellige kriterier på de samme sjangerne. Et eksempel er sjangeren diktanalyse. Læreren din i 1. klasse gir oppskriften ABC, mens den nye læreren din i 2. mener BCA metoden er best. Dette finner du ikke ut av før du får dårlig karakter på prøven. Kriterier er viktig for vurderingen, men også det arbeidet eleven legger i oppgaven.

Konstatering er det en har bestemt seg for på forhånd, og så vurderer ut fra konstateringen. Det er viktig å skille mellom konstatering og vurdering, og passe på at det opprettholdes. Spesielt som læer, hvor en lett kan gå inn i rutiner hvor en konstaterer istedet for å vurdere eleven/arbeidet.
 Et eksempel på hvordan en konstaterer og så vurderer, går som følger; Du skal kjøpe bil og bilen du ser på  har gått 150 000 km.

Du konstaterer da at:             Bilen har gått 150 000 km
Og så vurderer du:                a) Bilen har gått kort, og du er interessert.
Men du kan også vurder       b) Bilen har gått akkurat passe
Eller:                                    c) Bilen har gått langt, så du er ikke interessert

Vurdering er som sagt ovenfor en kontinuerlig prosess. Dette kan illustreres på denne måten:

Et eksempel på dette i praksis er hvordan en bilmekaniker jobber. Det er noe galt med en girkasse, og bilmekanikeren vurderer så: a) fikse girkassa selv b) kjøpe ny c) kjøpe ny girkasse, men brukt. Han bestemmer seg for å fikse den selv, og kommer da til en forbedring av konstateringen.

Kilde:
Bjørndal, Cato R.P.  (2002) "Det vurderende øyet". Gyldendal Norsk Forlag, Oslo