I Norge bruker vi begrepene "vurdering" og "evaluering" om hverandre, og forskjellen mellom de er ikke stor. "Vurdering" kommer fra det tyske ordet "Werderen" (Bjørndal 2002), mens "evaluering" kommer fra det engelske ordet "evaluate". På tross av dette brukes begrepene om hverandre, og betydningen er at begge har rot i begrepet "verdi" og det å bestemme verdien av noe.
En kan si vurdering bygger på kriterier, konstatering og en kontinuerlig prosess. For å vurdere noe må en måle resultatet opp mot idealresultatet. Dette kalles kriterier, som er de retningslinjer eleven følger ved en besvarelse. Kriterier varierer fra oppgave til oppgave, sjanger, emne, tema, osv., men det varierer også fra lærer til lærer. Mange elever opplever å få forskjellige kriterier på de samme sjangerne. Et eksempel er sjangeren diktanalyse. Læreren din i 1. klasse gir oppskriften ABC, mens den nye læreren din i 2. mener BCA metoden er best. Dette finner du ikke ut av før du får dårlig karakter på prøven. Kriterier er viktig for vurderingen, men også det arbeidet eleven legger i oppgaven.
Konstatering er det en har bestemt seg for på forhånd, og så vurderer ut fra konstateringen. Det er viktig å skille mellom konstatering og vurdering, og passe på at det opprettholdes. Spesielt som læer, hvor en lett kan gå inn i rutiner hvor en konstaterer istedet for å vurdere eleven/arbeidet.
Et eksempel på hvordan en konstaterer og så vurderer, går som følger; Du skal kjøpe bil og bilen du ser på har gått 150 000 km.
Du konstaterer da at: Bilen har gått 150 000 km
Og så vurderer du: a) Bilen har gått kort, og du er interessert.
Men du kan også vurder b) Bilen har gått akkurat passe
Eller: c) Bilen har gått langt, så du er ikke interessert
Vurdering er som sagt ovenfor en kontinuerlig prosess. Dette kan illustreres på denne måten:
Et eksempel på dette i praksis er hvordan en bilmekaniker jobber. Det er noe galt med en girkasse, og bilmekanikeren vurderer så: a) fikse girkassa selv b) kjøpe ny c) kjøpe ny girkasse, men brukt. Han bestemmer seg for å fikse den selv, og kommer da til en forbedring av konstateringen.
Kilde:
Bjørndal, Cato R.P. (2002) "Det vurderende øyet". Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar